70 prosent av barnebøkene hadde i fjor en gutt som hovedperson. Bare to av bøkene i Bokklubbens barn hadde en kvinnelig hovedperson.
Og hva skyldes dette? Det kunne jo være verdt en mastergrad!
Personlig mener jeg at det er noe i tidsånden som gjør at man er mer og mindre likegyldig til dette temaet. På 70-tallet var det langt flere sentrale personer som var opptatt av hva og hvordan man skrev og formidlet litteraturopplevelser til barn og unge. I Sverige var det en hel forfattergenerasjon som gikk i fronten, og flere av bøkene ble oversatt til norsk innen den sosialrealistiske genren.
På Bibliotekhøgskolen foreleste engasjerte personer som Kari Skjønsberg, Jo Tenfjord og Tordis Ørjasæter. Engasjerte bibliotekarer gikk ut fra Dælenenga, og det ble gjort mye godt arbeid rundt omkring i landet.
At Lindgrens Pippi Langstrømpe har vært med å preget generasjoner, har nok bleknet litt over tid. Litt antikvert kanskje?
Likevel er det slik at foreldre søker tilbake til det de var begeistret for som barn. Dersom mødre leser mer for sine barn enn fedre, så har de et ansvar. Fedre som unnlater å lese for sine barn er enda mer ansvarlige, og kanskje kunne holdningene gå i en annen retning.
La "Kaptein Sabeltann" seile videre, ta helelr ansvar og velg gode bøker til barna.
F.eks.:
"Lillesøster"- bøkene av Kari Grossmann
"Solungen" av Mari Osmundsen og Harald Nordberg
"Arkimedes og brødskiva" og "Arkimedes og rulletrappa" av Hans Sande og Gry Moursund
"Fiat og farmor"-bøkene av Iben Sandemose
