Om å bygge katedraler og det lange perspektivet

Noen ganger er det viktig å løfte blikket og se sammen-
hengen!




Stavanger Aftenblads journalist Sven Egil Omdal ble nylig tildelt Riksmålforbundets Gullpenn. Hans takketale finnes publisert på "Retriver" med tittelen "Språket er en kinesisk trapp". Deler av artikkelen er en uforbeholden hyllest til biblioteket som døråpner til en verden av kunnskap og opplevelser.


Det får meg til å tenke på gamle legender og anekdoter full av visdom som jeg har lest. Dette minner om en av mange...


-"En mann kommer forbi en byggeplass. Han spør om en av murerne hva han holder på med. Jo, svarer mureren, jeg holder på med. Jo, svarer mureren, jeg får disse steinene heist opp til meg på stillaset. Så legger jeg ett lag stein, ett lag mørtel oppå der, så ett lag med stein, ett lag mørtel opp der, så ett lag stein til med mørtel oppå. Slik holder jeg på hele dagen, sier han med et oppgitt sukk i et tomt ansikt.
Litt lenger nede treffer mannen en annen murer og spør: - Hva driver du med? Og mureren vender et lykkelig ansikt opp mot ham og svarer. - Jeg bygger en katedral!


Men tilbake til takketalen...


"Huangshan er en fjellkjede hvor den høyeste toppen rager 1864 meter til værs. Over 60.000 trappetrinn er hugget inn i granitten opp de bratte fjellsidene. Idet vi skulle sette foten på det første av dem, var det én i selskapet som utbrøt: - Lurer på hva han tenkte , han som for 1500 år siden gikk i gang med å hugge ut det første trinnet her.


Jeg så opp mot den høye himmelen og den nesten like høye toppen foran oss, og kjente at viste svaret. Det var en følelse jeg selv hadde hatt da jeg 12 år gammel ble innvilget lånekort på voksen biblioteket i Stavanger.


Æefrykt er et forsiktig ord for det som fylte meg da jeg for første gang sto i døråpniongen inn til den høye glasskatedralen, fylt av bøke i flere høyder. JEG STO EN STUND ganske overveldet før jeg ble fylt av den samme besluttsomheten som må ha grepet den kinesisske steinhoggeren, Jeg sa til meg selv - som han må ha gjort : Det er bare å begynne!


Så dreide jeg til, høyre og grep den første boken på den øverste hyllen innerst i hjørnet. Livet var ennå langt, det var tid til å jobbe seg systematisk gjennom rommet, hylle for fylle, reol for reol. Før eller siden ville jeg ha lest alt.


TAKKET VÆRE strukturen i Deweys klassifikasjonssustem, var det litteraturen om 2. verdenskrig som sto innerst i det høyre hjørnet. Jeg gikk drfor løs på skildringene av Bodveien, Flukten fra Dakar, erindringene til Max manus og Churchills historie. Systematisk arbeidet jeg meg fra bok til bok, og var kommet en meter eller halvannen i vei, da jeg oppdaget at prosjektet var totalt nytteløst. Det kom bøker inn der hvor jeg allerede hadde vært.


Noen kom tilbake fra utlån, andre var nyinnkjøpt. Biblioteket vare ikke et statisk system, frosset i tid, men en dynamisk organisme, et foranderlig univers som bøkene vendte tilbake til etter å ha vært ute og gjort sin gjerning. Uansett hvor mye jeg leste eller hvor lenge jeg levde, ville jeg aldri kunne si at jeg var ferdig".