Bibliotekaren som aldri leste en bok II

Musils bibliotekar har funnet en måte å orientere seg på, om ikke blant all verdens bøker, så i det minste blant de millioner av bøker som finnes i biblioteket han jobber i.

”Da jeg ikke straks slipper ham, retter han seg plutselig opp – han formelig vokste i de skjelvende buksene sine – og sier med en stemme som trekker hvert ord megetsigende ut, som om han var nødt til å uttale disse veggenes hemmeligheter: ”Herr general,” sier han. ”De vil vite hvordan jeg kan kjenne hver eneste bok? Det skal jeg så menn si Dem: Fordi jeg aldri leser i noen av dem!”
Generalens forbløffelse er stor. En bibliotekar som vokter seg vel for å lese noe som helst, ikke av mangel på dannelse, men tvert imot for å kunne kjenne bøkene sine bedre;
”Vet du, det der ble nesten i meste laget for meg! Men da han så min bestyrtelse, forklarte han meg det nærmere. Det er alle gode bibliotekarers hemmelighet at de av den litteraturen som er betrodd i deres varetekt, aldri leser mer enn titlene og innholdsfortegnelsen. ”Begynner man å innlate seg på innholdet, er man fortapt som bibliotekar!”, belærte han meg. ”Da klarer man aldri å vinne overblikk!”. Jeg spurte åndeløst: ”De leser altså aldri en eneste av disse bøkene?”. ”Nei, aldri; bortsett fra katalogene.” ”Men De er jo doktor?”. ”Ja visst. Til og med dosent; privatdosent i bibliotekvesen. Bibliotekvitenskapen er en vitenskap for seg,” forklarte han. ”Hvor mange systemer tror De det finnes, herr general,” spurte han, ”for å stille opp bøker, konservere dem, ordne titlene, korrigere trykkfeil og uriktige opplysninger på tittelbladet, og så videre?”

Han er ikke likegyldig til bøkene i boksamlingene. Snarere tvert imot. Det er kjærligheten til bøker – til alle bøker – som får ham til klokelig å holde seg i periferien, av frykt for at en overdreven interesse for en av dem ville få ham til å glemme alle de andre.