Trønderhistoria oppfattes ikke alltid på samme måte om du bor sør eller nord for trønderhovedstaden Trondheim. Per Egil Hegge har blant annet skrevet om dette, og påstår at nordtrønderne har humor. At det er nyanser i mellom nordtrøndere og sørtrøndere er langt på vei ukjent for andre enn trøndere. Han bruker to personer for å illustrere dette: den infame nordtrønderen Jon Leirfall og den langt mer lune sørtrønderen Per Borten. Han med underbuksa og brevlekasjen.
Det var aldri noe hjertelig forhold de imellom. Da Borten dannet regjering var det svært mange trøndere med, men ikke Leirfall. Leirfall oppsummerte det slik: "Fer å bli me i regjæringa hains Borten må du einten vårrå trønder, eiller så må du vårrå kvalifisert."
- Men også Borten kunne trampe i klaveret.
Etter at krigsflygeren, skipsrederen og høyremannen Otto Grieg Tidemand hadde kommet med i samlingsregjeringen Borten som forsvarsminister, skulle dette feires. Stort gjestebud i Holmenkollåsen. Det ble sener sagt at Borten ikke hadde særlig sans for godt brenenvin, og det kunne han ikke ha sittende på seg. Slik var hans versjon: "Så vart'e kaffe, da sju, åsså kom'n me så finfin konjakk, hainn Grie Tidemainn, ein konjakk som ha ligge å godgjort sæ i kjellar'n hains i asjelle man år, ja. Åsså ferklard'n oss aill i hop kor gjæv'n va, deinnder konjakken hains, å kor godt'n ha haft det nerri kjeller'n hains, å kor gla' hainn va fer at det no eindele va ei skikkele anledning te å særver'n. Åsså skjænka'n ti glase åt mæ, sju. Men no syntes æ at det byint å bli fær my, åsså slo æ deinnder fine konjakken hains oppi kaffekoppen, æ sju. Hainn lika itj det, hainn Grieg Tidemainn, nei."
Nordtrønderne er som gruppe og enkeltindivid skeptisk til autoriteter, mener Hegge. Det er vel ikke så rart dersom en tenker på innheredsbøndene før og etter slaget på Stiklestad. De ville ikke finne seg i hva som helst, og sørget for ..."at Kongen døde av slag på Stiklestad", slik Snorre skriver. Hverken før eller seinere kunne nordtrønderen glemme eller tilgi en besk replikk som gikk utover en sjøl. "Ka du meine me d?".
Skulle du møte en slik kar så skal du være forsiktig!
-Sjøl traurige Olav Duun har humor, men du må lete etter den i følge Hegge.
På et møte i Den norske forfatterforeningen i 1938 skulle den kristne Ronald Fangen forklare kultureliten i Oslo hva som lå bak ordene til Olav Duun i "Menneske og maktene". Duun var komemt dit fra Holmestrand og satt litt bak i salen. Der satt han å hørte på Fangens dosering. Etter en stund hadde Duun fått mer enn nok, reiste seg og ropte: "Hæstkuk!"
På første rad satt formann i foreningen, Sigrid Undset. Sidemannen kviskret til henne: "Er det ikke forferdelig hvordan den mannen snakker?". "Jo", svarte Undset, "men hva skulle han si da?"
-Per Egil Hegge er jo opprinnelig fra en vakker halvøy inne på Innherred, med "Den gyldne omvei". Her så også Nils Aas dagens lys, og flere med de.
&&&&&&
&&&
Ein krambodkar fra Inderøya hadde ord på seg for å være sers nøye med at vækta holdt rett mål. Det måtte stemme på milligrammet før han ga seg med å finjustere vekta med smådryss fra skuffa.
En kar som lenge hadde hengt over disken og venta på at krambodkaren skulle få klargjort oppveiinga av et kilo risengryn ble skikkelig forbanna, og til slutt brast det ut av han:
"Du må no itj oinnsjå dæ fer å klyv ei gryn!"
Det var i dobbel forstand høgt under taket i denne kramboda. Ei nog kvar kunne seie og meine det han ville, uten at det vart teke ille opp av nokon - og under taket var det verkeleg høgt. For å koma opp til dei øverste hyllene måtte ein nytta ei lang gardintrapp, som var laga av spinkelt trevyrke og ellers noko ustø alt med seg.
Så var det ein måndag morgen at krambukaren møtte opp i butikken i sterk bakrus. Dottera hadde gifta seg, og han hadde vore med og feira bryllup i tri heile dager til ende. Hovudet verke og han var enno noko ustø på beina da den første kunden kom inn i bua. Det var ein gammal kårkall.
-Æ skoill ha hatt mæ ei skunnhuv, sa kårkallen
-Vi hi itj skinnhuva, kom det avvisende frå krambokaren.
-Men det legg da nån oppå den øvst hylla, der.
-Ja, men det e det såmmå det - vi sæle itj skinnhuva om måndåggån!
Neimen om vi gjer - mandagan er det stengt - her i Nord-Trøndelag!
