Jeg har vært på ferie og solen har stått høyt og stille over Trøndelagen læng no å d ha itj vørri av av vein me litt rægn no fer d e hardt fer jorda

Da jeg kom på jobb i dag var det en uendelig rekke av e-post å kjempe seg ijennom. Gud hvor kjedelig bibliotekarer kan bli. Jeg tror noen burde tatt seg en tur ut, eller nytt ett glass Chardonnay. Delete-kay is okay!

Hyggelig lesning fra Biblioteksystemer som melder om positive erfaringer etter ett år i drift.

Da er det ikke forbrukslån det er snakk om, men kunnskap som kan forflytets mellom bibliotekene til nytte for lånere/brukere som trenger viktige brikker til sitt pusslespill. Det handler om å bygge landet.

Norgeslånet er et resultat av flere års arbeid med åpne protokoller hos de norske systemleverandørene. Tjenesten bygger på

• Nasjonalt biblioteknummer (1999) som gir hvert enkelt bibliotek et unikt nummer som kan brukes i alle norske biblioteksystem.


• Nill, den nasjonale fjernlånsprotokollen, kom på plass i 2003.


• Nasjonalt lånekort for publikum, i bruk siden 2005.

I tillegg gir tjenester som Samsøk (1994) og innlevering overalt (2007) publikum sømløs tilgang til bibliotektjenester, hvor man tidligere måtte forhodle seg til enkeltbibliotek.

Tjenesten Norgeslån er idag fullt ut tilgjengelig i Bibliofil og Bibsys, de andre systemene har forenklede løsninger (dvs. at bestillinger sendes som epost).

I pressemeldingen spør Bibliofil om hvordan Norgeslånet har blitt mottatt av lånerne rundt i Kongeriket? - Da vil jeg svare at målet er ennå ikke nådd og årsaken er at Norge er ett grisgrendt bebodd land, avstandene er lange og derfor fungerer det langt bedre i Øst- og Vestfold enn det gjør i Nord-Trøndelag.

Dataspill til folket!

Stortingets kulturkomite har hatt St. meld. nr. 14 til behandling og debatten går på "BIBLIOTEKNORGE".

De største bibliotekene har kommet godt i gang, f.eks. Drammen og Trondheim. Disse har tydelig kompetanse og økonomisk evne til å utvikle et tilbud som fenger unge voksne mennesker. Da blir det bra og sikkert et viktig supplement. Jeg mener det er viktig at bibliotek fanger opp nye uttrykk. Området er vel teppelagt med myter, men jeg tror dette også kan være morsomt for oss som har mange år på baken. Dette fordi jeg har sett hvordan barn og unge har deltatt under spillkvelder ved Levanger Bibliotek. Det ser kort og godt artig ut!

Holdningen blant politikere er kort og godt at dataspill skal bli et tilbud i alle landets bibliotek. Kanskje kan det bli snakk om å innkludere dette i den statlige innkjøpsordningen? Argumenter om å sikre barn og unge lik tilgang til digitale kulturuttrykk blir også vektlagt både i regjeringskontorene og blant politikere i Kulturkomiteen. Men det er mye som må avklares før tilbudet er en realitet f.eks. nødvendig kompetanse blant bibliotekansatte, opphavsrettigheter og kvalitetskriterier. For det kan jo ikke bli slik at det skal være fritt fram, og hva er nå definisjonen på et dataspill?

Det går en grense og jeg mener at "chatting" er okei, men å arrangere datingkvelder, f.eks. nettdating og speed dating er utenfor bibliotekets domene. Uansett tror jeg ansvarlige bibliotekledere kan få store problemer med grensedragningen her. For mange elever i skolen som har pc'er som "lærebok" er fristelsene store. Det er lett å miste fokus og velge andre retninger.

Jeg tror det må være i en setting, og Trondheim folkebiblioteks satsing på en egen fotballturnering (FIFA 09) er rette veien å gå.

Dette blir spennende!

Listen to Eli Neiburger

Om å lese for livet II

Själens kyrka
Alltings rum


Ann Jäderlund

Om å lese for livet I

Heidun Förlag i samarbete med Stig Dagermannsällskapet



I 1998 fikk "Det Svenska folkbiblioteket" Stig Dagermanpriset. Stig Dagermanpriset ges till den, de eller den organisation som i Stig Dagermans anda verkar för att värna det fria ordets betydelse och tillgänglighet.

Alt henger sammen med alt

Frp har gjort unna sitt landsmøte. Jeg finner trøst i Gro Harlem Brundtlands ord om at "alt henger sammen med alt". Det betyr at det de vil gjøre innenfor én sektor ikke kan være isolert fra andre samfunnsektorer. Kultur, skole og kunnskap henger nøye sammen. Velger de å kutte et av stolbena, vil det bli vanskelig å sitte for alle. Dessuten har "det virkelige liv" en viss iboende treghet, som gjør at endringer tar tid. Sjøl for Per Sandberg! Derfor tror jeg bibliotekarer ikke skal være engstlige for at han har sagt noe om bibliotekenes innhold og framtid. Dette har han ikke peiling på!

Jeg setter pris på Frp's kritiske syn på kulturpolitikken! Ingen ting er verre enn likegyldighet og langvarig taushet. Giske og "de rød-grønne" har ikke utmerket seg, og de har en lang vei å gå for å innfri sine løfter på ABM-sektoren. Synspunktene og målsettingene til Frp er på mange måter så radikale at det er nødvendig for enkelte parti å ta til motmele. Høyre og Erna Solberg har markert seg med fire krav til Frp, bl.a. "at kulturpolitikken skal være offensiv, også overfor ikke-kommersiell kultur". Dette viser at kultur- og læringsfeltet kan bli kontroversielt, og ingen ting er bedre enn det.

Frp er partiet for "folk flest", som vil gi skattelette og mindre i felleskassa til Nasjonalteateret og den seriøse litteraturen. Markedet skal skille mellom det som er "godt" og "dårlig" for "folk flest". Bibliotek har aldri vært god butikk, heller ikke teater og opera. Annerledes med Margit Sandemose og Sputnik. I liberalismens hjemland USA finnes flere eksempler på at markedet har sviktet, og at man har måttet gå inn med statlige tiltak f.eks. "National Endowment for the Arts". Det er viktig at et moderne "demokrati(et) krever klokskap og vyer for sine borgere". Med andre ord kan liberalisme være mye forskjellig fra land til land, og det gjenstår å se hvor Frp havner etter Stortingsvalget?

Kulturpolitisk talsmann Ulf Erik Knudsen fikk klart å tydelig vist hva han mener i Dagsavisen 14. juli 2008. Han ser ingen problemer med å overlate alt kulturliv til markedet. Han legger sin egen subjektive smak og preferanser til grunn. Han er ikke redd for at resultatet kan bli et innskrenket mangfold. "Folks egne valg" er synonymt med "markedet", og at pengene skal komme "folk til gode" betyr at det ikke skal bevilges til arrangement som ikke trekker til seg folk. Det kan se ut som det blir død og fordervelse til ulike statlige støtteordninger og at kulturinstitusjoner må legge om programmet.

Partiet - som startet med Anders Lange - har i utgangspunktet og som et hovedmål kjempet for sterk reduksjon av offentlige utgifter og inngrep. Det er ikke vanskelig å si at Norge er et overbyråkratisert land, stat, fylke og kommune, og dette til tross for at vi er et lite land med noen få millianer mennesker. En bydel i London. Der har de et godt poeng!

Meen så er det virkelighetens verden. I 2007 sa Ulf Erik Knudsen på partiets landsmøte at de skulle "spyle Kulturrådet rent for spindelvev." Og vaskekosten skulle være tidligere Se og Hør-redaktøren Knut Haavik. Haavik ga uttrykk for ..."at han ville inn og rydde opp i misbruket av skattepenger på romaner som bare består av blanke sider og bildekunstprosjekter basert på mobiltelefonfotos fra en bussholdeplass". Sterke ord!

Hva har skjedd?

• Da Giske i 2006 angrep Kulturrådet, var Haavik den mest profilerte forsvarer.


• Med Frp ved makten har Drammen økt kulturbudsjettet fra 112 mill. i 2005 til 154 mill. i 2008


• Samtidsmusikkfestivalen Ultima har økt budsjetter med Frp-kulturbyråd


• Tønsberg bibliotek i Frp-land!


• Ved hjelp av stortingsrepresentant Per Sandberg fra Levanger, fikk Bymuseet hele 1,2 millioner kroner bevilget over statsbudsjettet i 1999 for å restaurere den gamle brygga ...og kanskje er det andre eksempler på at det mest uventede skjedde!!!!

Jeg tror at Frp uansett må sanne Bruntlands ord om at "alt henger sammen med alt". De må gjerne si det og skrive det, men realpolitikk er noe helt annet. Et kompomiss kan bety at man stopper tidligere enn planlagt, eller endrer retning, sågar snur helt om; - så her er det flere utfordringer for Sandberg og co.

Inspirert av "Frp-landet" og "Liberalisme".

Noen ganger går bibliotekarer over streken

Det er neimen ikke ofte, men det skjer av og til på BIBLIOTEKNORGE@NB.NO

Det er et viktig prinsipp at alle kan ytre seg om dette og hint på denne sida, og helst da om fagrelevante ting. Sjølsagt med unntak av alle ..."det nærmer seg helg, derfor denne her"... for da å delite med et smil er jo bare gøy.
Derimot er det et mareritt når det blir laaaaaange og toooooomme tirader, som er med å bekrefter bibliotekarers pedanteri-rytteri. Det bibliotekarhjertet er fullt av etcetera...

To eksempler som har fått noen bibliotekarer til å gå helt amokk i det siste; "Navnefest?" og "Advarsel fra politiet..."

Åse Kristine Tveit ved Høgskolen i Oslo startet ballet 30. april og siden har folk skrevet enten "Litteratursiden.no" eller "Litteratursida.no". Vidar Lund har jo peiling på språk og det er heilt okei å kalle dette fenomenet "Litteratursida.no". Det tenkte jeg også! Folk flest sier sida og ikke siden fordi dette er en form som går godt på begge målføre. Men at det var nødvendig at den hele hop etterpå kastet seg over e-posten for å fortelle oss andre at de er enige med min gode venn Vidar skulle da være unødvendig.

Kjære kollegaer! Kunne dere ikke heller sendt den støtten direkte til ham.

Og så var det gjengangeren Einar Ravlo som har blitt en "hoax" gang på gang, og som bibliotekarer nå burde skjønne er bare tull. Dette sendes i hytt og pine til ingen nytte, og kollegaer bruker tid på å slette. Jeg tror den kom i tosifret tall på en dag.

Snakk med noen data-ansvarlig før dere setter igang...
Nei, skjærp dokker folkens!!!!!

Det går et stille tog av bibliotekarer

For 70 dager siden hadde jeg store forventninger til Giskes melding om bibliotekene. Den bekrefter at Kongerikets kulturdepartement styres av en mann som har innsnevret gangsyn, dårlig sidesyn og omgir seg med dårlige rådgivere. Til vår rikholdige quiz-flora kan jeg tilføye; Hvor var du da Kulturminister sa at "på frukten skal treet kjennes"?
Er han også blitt påvirket av Snåsamannen? Hørt sånn toillprat! Okei la de onde vinder fare...

Klar tale fra en ykeskollega "Bibliotek til besvær."
Giske kan ennå redde vår ære.


Snåsamannen er lite kjent blant de innfødte i Spania og Montenegro, men her hjemme er han ikke glemt av avisene. Ser at venneforeningen mangler penger til å restaurere hans barndomshjem. Toillprat nok en gang! Han er jo erklært å være en mirakelmann, så da gjelder det å være sterk i troen.
Her er to gode eksempler på hva som skjer når business og sterk tro kobles sammen. Ostrogklosteret i Montenegro og Pinjemadonnaen i Teror (Gran Kanaria).

Biblioteket er dødt! Leve biblioteket!

Artikkelen i "Prosa" om "biblioteknedleggjaren og hennar medsamansvorne" hadde tidomtil gode poenger, men saken er litt mer kompleks enn det som framstilles her. Det dreier seg ikke bare om antall bibliotek. Det handler også om samfunnsendring fra tidlig 1900-tallet med kulturelle røtter i venstrepolitikk og målsak. Aktive bygdelag f.eks. ungdomslag, sanitetsforeninger, politiske foreninger, folkeakademi, grendeskoler og det lokale samfunnshuset. Da Scheikomiteen begynte sitt arbeid med å endre kommunekartet etter siste verdenskrig fikk dette også dramatiske konsekvenser for "stor-kommuner" i Trøndelag som Levanger, Steinkjer og Stjørdal. Nabokommunen Verdal har ikke hatt samme administrasjonsendringa, men har likevel lagt ned sine filialer. Der har politikerne klart det kunststykket å opprettholde tilbudet ute i bygdelagene med bokbussdrift til enkeltpersoner og skoler.

Da Levanger ble "stor-kommune" i 1962 hadde grendesamfunnene en sterk posisjon. Det var snakk om små lokalsamfunn som inngikk i en større enhet. I flere 10-år beholdt de sine skoler, bibliotek og aldersheimer, men endringene kom smått og senn. Nominasjon til kommunestyret i alle disse årene hadde sørget for at alle "gammelkommunene" ble representert. Dette sikret et slags staus quo. Representantene fra Åsen hadde mer fokus på sin del av kommunen og det samme gjaldt representantene fra Ytterøy. Konsensus og helhetssyn er heller moderne fenomener.

På slutten av forrige årtusen startet skoledebatten med bakgrunn i dårlig kommuneøkonomi og alle kommunens forvaltningsfelt f.eks. helse og sosial ble gjenstand for en omkalfatrering. Slik måtte det gå og de tidligere kommunebibliotekene (dengangda filialer) ble også lagt ned i etapper. Dette er nå historie og må gjerne bli gjenstand for kritisk gransking når kommunens generelle historie en gang skal skrives.

Det er mye viktigere å se framover for bibliotekarene nå og ikke bakover slik debatten på "Biblioteknorge" og Dagbladet legger opp til. Her blir det lokaliseringsdebatt hvor formen (bibliotekhuset) blir viktigere enn innhold (tjenestene og kompetansen). Ikke kan man legge skylden på de som har sittet med hånden på rattet i NBF's hovedstyre heller. Ansvaret ligger på flere nivå, ikke minst da overgangen fra øremerket til frie statsmidler ble kommunenes hele og fulle ansvar. Dette er også historie. Nei her må vi stå sammen og tenke konstruktivt!

Nedleggelsen av filialer var helt nødvendig for Levangers del. Det beklagelige er jo at politikerne ikke har fulgt opp med økonomi i den handlingsplanen som ble lagt da filialene ble lagt ned. Det vil være naturlig å gå videre med samarbeid og regionalisering, og da er det naturlig at Levanger og Verdal fortsetter sitt samarbeid innen ISK (Innherred Samkommune). Videre må Fylkesbiblioteket på Steinkjer endre sin funksjon til å ivareta de mindre bibliotekene gjennom utstrakt støtte til fjernlåsordnninger á la "Norgeslån" og støtte til mediakjøp. En slags utjevnende faktor. Bokbusser må det satses på der hvor avstandene er store.

Dagbladet har snudd opp ned på det som var utgangspunktet - en Stortingsmelding om bibliotekene i Norge - og valgt å presentere "kjendisbibliotekstoff" i en slags 40-dagers-reality-serie. Sånn kan det gå...


- "Hvor Udgangspunktet er galest, blir tidt Resultatet originalest".


Dagbladet er Dagbladet, mens det faglitterære tidsskriftet "Poesi" fortjener hedederlig omtale for et godt forsøk...mens jeg håper å kunne lese Giskes bibliotekmelding i påskesola.

Bok har det okei på bibliotekhylla

-ved innføring av avisen trodde man bokens dager var talte...

-ved innføring av radioen trodde man avisens dager var talte...

-ved innføring av fjernsynet trodde man radioens dager var talte...

-ved innføring av IT er bibliotekenes dager talte...

TRODDE MAN

Dessuten trodde man også at
bibliotekarene skulle dø ut
når databasene kom,
nå er bibliotekarene de
eneste som forstår å
anvende dem.

SÅ GIKK TIDEN DERUTE, FOLK KJØPTE PCer, MOBILER
OG
KVITTET SEG MED FASTTELEFONEN
MENS BIBLIOTEKARENE JOBBET EFFEKTIVT MED DIGITALISERING,
UTEN MYE OILL
MEN VENTET OG VENTET
PÅ GISKE OG UTREDNINGEN OM BIBLIOTEKHUSET...

"Et bibliotek samler, beskriver, systematiserer, (og kasserer!) ulike typer dokumenter. Bibliotekkatalogene ligger på nett og portaler gir tilgang til digitale ressurser. Utvalg og formidling gjenspeiler bredde og aktualitet. Brukeren får mulighet til å velge selv, men også til å se mangfold og forskjelliger i tilnærming og tenkemåte. I biblioteket finner du dessuten det du ikke hadde tnekt å lese. Bygningen gir arbeidsmuligheter for brukeren, og bibliotekaren kan hjelpe og veilede. Biblioteket innbyr til kommunikasjon og er en metode så vel for læring som for personlig utvikling", skriver dekan Øivind Frisvold (avdeling for journalistikk, bibliotek- og informasjonsfag, Høgskolen i Oslo) i Aftenposten 14. feb.

Min påstand: Både boka og biblioteket vil bestå!

"Blikk" for sensur

"Tilsynet for høg moral" har talt på Vestlandet og kommet fram til at månedsmagasinet "Blikk" holder en farlig profil for den oppvoksende slekt. Det er kristenbladet "Vårt Land" som sammen med "Nordisk nettverk for ekteskapet" har tatt opp spørsmålet omkring Blikks profil. Sentrale politikere har også engasjert seg, bl. a. Krf's fylkesordføreren i Hordaland.

Og hva er det egentlig det dreier seg om? "Blikk" er et tidsskrift for homser, lesber og biseksuelle. Her omtales kulturstoff, nyheter, reportasjer, kontaktannonser, reiselivsstoff og debatt. Som i fleste andre blader. Og hva er så galt med det?

Det er lovlig å være homofil i Kongeriket, man kan adoptere barn og i det hele tatt være rettsbeskyttet som andre hetrofile. Den nye ekteskapsloven trådte i kraft 1. januar 1993! Lesbiske og homofile kan gifte seg hos byfogden eller hos Human-Etisk Forbund. Lovendringen åpner også for at lesbiske par kan få assistert befruktning. Da blir det litt bak mål at skole- og folkebibliotek ikke er egnet sted hvor dette magasinet kan stå sammen i floraen forøvrig. Skolen er en arena for mangfoldet for barn og unge, tilgang til informasjon og positive holdninger, på vei ut i arbeidslivet...

I det siste nummeret er det bl.a. et portrettintervju med Vibeke Skofterud, en dobbeltside om RBKs arbeid mot diskriminering, reisetips, musikkanmeldelser, jevnlig informasjon om HIV/AIDA mm. Alle mennesker lever sine liv uten at det står stemplet i panna hvordan de gjør det. Det er utrolig hva fantasien kan få til med troen!

Derfor er det ikke umulig at sensurspøkelset vil dukke opp andre steder også. Personlig kommer jeg til å anklage min tannlege og doktor for å friste meg med "Se og Hør" og "Vi menn".

Sensur er ikke noe nytt,....så "fru Johnsen"; - stå på for medmenneskers rettigheter!

Bibliotekaren som aldri leste en bok IV

Tanken om et "overblikk" er interssant., og Bayard skriver videre; "De som har dannelse vet det, mens de som ikke har dessverre er uvitende om det: Dannelse er først og fremst et spørsmål om orienteringsevne. Å være dannet betyr at man har lest den eller den boken , men at man kan orientere seg i helheten av bøker, det vil si man er klar over at de utgjør en helhet og at man kan situere de ulike elementene i forhold til hverandre. Det indre teller her mindre enn det ytre, eller kanskje heller, bokens indre er dens ytre, det viktige med enhver bok er bøkenesom står ved siden av".

De fleste samtaler om bøker handler ikke om en spesiell bok, selv om det kanskje virker sånn, men om en langt større enhet, nemlig alle de betydningsfulle bøkene som en viss dannelse på et visst tidspunkt hviler på. Det som jeg virkelig teller, er den enheten som jeg heretter vil kalle det kollektive bibliotek.

Så kan jo det dannende menneske si hva de mener om bokens innhold. De bør snakke om de bøker de har lest og være stolt av det. Si gjerne; " Jeg har aldri lest James Joyce, og det er lite sannsynlig at jeg noen gang kommer til å lese den. Men dersom du kjenner litt til "beyond stage" kan du si at den henspiller på "Odysseen" og at den er skrevet som en "stream of consciousness", at handlingen foregår i Dublin i løpet av én dag etcetera.

Poenget handler jo om å gi en god leseropplevelse til den som kommer til biblioteket. Da er jeg fornøyd! La oss begynne å skrive selv...

Bibliotekaren som aldri leste en bok III

Musils bibliotekar har en forestilling om et "overblikk", og Pierre Bayard* tenker seg bibliotekarens perspektiv om bibliotek overført til hele kulturfeltet. For som han skriver; "Den som stikker nesen ned i bøkene er tapt for kulturen, og til og med for lesningen. På grunn av antall bøker som finnes, er man nødt til å velge mellom dette overblikket og hver enkelt bok, og enhver lesning medfører at man får mindre krefter til å forsøke - noe som både er vanskelig og tidkrevende - å beherske lesekunsten".

Med andre ord; - sann dannelse er komplett bestrebelse av fullstendighet - ikke begrense seg til en opphoping av punktvis kunnskap. Dette er noe Muslims bibliotekar har forstått. Derfor interesserer han seg, som mange av sine kollegaer, mer for bøker om bøker enn for bøker i seg sjøl.

(...) jeg tilføyer enda noen ord om jernbaneruter, som må gjøre det mulig å etablere en hvilken som helst forbindelse eller forbindelse mellom tankene, og da blir han uhyggelig uhøflig og tilbyr meg å føre emg inn i kataliogromemt og la emg være alene der, enda det egentlig er forbudt, siden det bare skal brukes av bibliotekarene. Dermed befant jeg meg altså virkelig i bibliotekets aller helligste. Jeg kan fortelle deg at jeg følgte meg som om jeg trådte inn i en hodeskalle; rundt meg var det ikke annet enn disse reolene med sine bokceller, og stiger til å klatre i alle vegne, og fullt av kataloger og bibliografier på stillaser og bord, så å si selve kvintessen av all viten, og ikke en eneste fornuftig bok å lese i, bare bøker om bøker ...)

Kommunikasjon og korrespondanser er nettopp hva den dannede mannen etterstreber, akkurat som en trafikkansvarlig i jernbanen må følge med på forholdet mellom togene, dvs. hvordan de møtes og korresponderer, ikke det spesielle innholdet i hver enkelt vogn.



*P. Bayard/Hvordan snakke om bøker du ikke har lest? Aschehoug, 2008.

Bibliotekaren som aldri leste en bok II

Musils bibliotekar har funnet en måte å orientere seg på, om ikke blant all verdens bøker, så i det minste blant de millioner av bøker som finnes i biblioteket han jobber i.

”Da jeg ikke straks slipper ham, retter han seg plutselig opp – han formelig vokste i de skjelvende buksene sine – og sier med en stemme som trekker hvert ord megetsigende ut, som om han var nødt til å uttale disse veggenes hemmeligheter: ”Herr general,” sier han. ”De vil vite hvordan jeg kan kjenne hver eneste bok? Det skal jeg så menn si Dem: Fordi jeg aldri leser i noen av dem!”
Generalens forbløffelse er stor. En bibliotekar som vokter seg vel for å lese noe som helst, ikke av mangel på dannelse, men tvert imot for å kunne kjenne bøkene sine bedre;
”Vet du, det der ble nesten i meste laget for meg! Men da han så min bestyrtelse, forklarte han meg det nærmere. Det er alle gode bibliotekarers hemmelighet at de av den litteraturen som er betrodd i deres varetekt, aldri leser mer enn titlene og innholdsfortegnelsen. ”Begynner man å innlate seg på innholdet, er man fortapt som bibliotekar!”, belærte han meg. ”Da klarer man aldri å vinne overblikk!”. Jeg spurte åndeløst: ”De leser altså aldri en eneste av disse bøkene?”. ”Nei, aldri; bortsett fra katalogene.” ”Men De er jo doktor?”. ”Ja visst. Til og med dosent; privatdosent i bibliotekvesen. Bibliotekvitenskapen er en vitenskap for seg,” forklarte han. ”Hvor mange systemer tror De det finnes, herr general,” spurte han, ”for å stille opp bøker, konservere dem, ordne titlene, korrigere trykkfeil og uriktige opplysninger på tittelbladet, og så videre?”

Han er ikke likegyldig til bøkene i boksamlingene. Snarere tvert imot. Det er kjærligheten til bøker – til alle bøker – som får ham til klokelig å holde seg i periferien, av frykt for at en overdreven interesse for en av dem ville få ham til å glemme alle de andre.

Bibliotekaren som aldri leste en bok I

Forfatteren Robert Musil forteller om en bibliotekar som aldri leste en bok, knapt nok åpnet den. Han hadde sine grunner. Sjøl den største storleser som åpner bøker villig vekk vil ikke kunne makte å lese mer enn en brøkdel av alle bøker som finnes. Husker en dame som kom til skranken og ba om lesetips fordi hun hadde lest alle bøkene (sic!).

Bibliotekaren i romanserien ”Mannen uten egenskaper” åpner som sagt aldri en bok, men kjenner likevel bøkene og snakker gjerne om dem. En dag dukker general Stumm opp i det keiserlige biblioteket for å finne det forløsende ordet. Møtet med uendelige bokrekker minner ham om en garnisonparade, men men … for i en senere samtale med en venn har han kommet på andre tanker:

”Nåvel, vi inspiserte altså den enorme bokskatten, og jeg må si … Efter en stund kunne jeg ikke bare meg for å begynne å regne i hodet, og det fikk et uventet resultat. Du skjønner, jeg hadde på forhånd tenkt meg at hvis jeg hver dag leste en bok her, så ville det nok være et slit, men på et eller annet tidspunkt måtte jeg jo bli ferdig med det, og da kunne jeg gjøre krav på en viss posisjon i åndslivet, selv om jeg hoppet over en og annen. Men hva tror du bibliotekaren svarer meg da jeg hadde gått og gått i det uendelige og til slutt spør ham hvor mange bind dette sprø biblioteket egentlig inneholder? Tre og en halv million, svarer han! Da han sa det, var vi omtrent ved bok nummer 700 000, og fra da av regnet jeg uavbrutt; - jeg skal spare deg for detaljene, men jeg regnet over det igjen med blyant og papir efterpå i ministeriet, og på denne måten ville jeg ha brukt minst ti tusen år på å gjennomføre mitt forsett!”

En trofast låner sa en gang til meg: ”Man skulle hatt to liv. Ett hvor man leste, elsket og drakk vin. Det andre hvor man kun leste”.

Bibliotek + Læring= Sant

Skolen er et merkelig sted, og man kan lure på hvorfor? På denne arenaen har det vært eksperimentert med det meste. Vi kjenner det fra litteraturen, av forfattere som kanskje ikke trivdes der, f.eks Kielland og Bjørneboe. Se også Dag Skogheims diktsamling til å bli klok av: "...gagns menneske...".

De som derimot trivdes der har ofte kommet tilbake til skolestua som lærere med et ønske om å gjøre endring, men blitt en del av konformiteten. Det er ikke lett å skape endring på en arbeidsplass, ser en bort fra alle de sentrale undervisningsreformer som har kommet opp gjennom tidene. Etter krigen dvs. 1945, kan det virke som hver ny regjering har hatt sitt program. Nabolandet Finland har hele tida holdt fast på det beste både for skole og bibliotek.

Leste nylig at SV-statsråden vil ha tilbake det gamle klasserommet som ramme for læring i stedet for "åpne løsninger". Dersom man snur seg, vil en se at utviklingen i Kongeriket går i sirkel. Back to the basic!
Som om ikke dette var nok leser jeg at professor i spesialpedagogikk - Edvard Befring - mener at læring kan bli bedre med ufaglærte lærere. Pedagogikken kan i gitte tilfeller være underordnet menneskelige kvaliteter, egnethet og motivasjon fra mennesker som skifter yrker og går inn i andre roller. Interessant!

Likedan har også ulik yrkeserfaring vært med å løfte bibliotekene fra profesjonskravet om å beherske "kat & klass". I vårt bibliotek jobber det nå folk med bakgrunn i pedagogikk, formidlingserfaring, butikk- og servicerfaring mm. i tillegg til de tradisjonell bibliotekfag. Sammen med andre kompetanseferdigheter som har presset seg på, som IKT og formidlingskompetanse til de ulike nivå og mot ulike målgrupper. Saken er at det har gått langt smidigere for seg i "bibliotekhuset" enn i "skolehuset". Det har vel noe med status, fagforeninger og antall hoder å gjøre.

Dette fører nå til at skolene og biblioteket på Levanger i langt større grad lykkes med å forsterke nødvendigheten av å spille på lag for å motivere elever til å besøke biblioteket, hente kunnskap og spille på samme lag. Dette har tatt tid, men skyldes at "the core of librarianship" åpenbares best i skolen og vice versa. Og de facto; - skoletiden og bibliotektiden varer jo evig.

La stå!

Om begeistring og glød

Marit Breivik er en utrolig god leder. Den beste leder i lagidrett gjennom alle tider i Norge. Drillo kan bare gå hjem å vogge videre med sine fotballer. Men hvordan kunne dette gå til? Jeg har lyst til å si noe om det, og sjølsagt er det da med referanse til en bok jeg leste for noen år siden. Det er ikke dumt å lese bøker altså!

Forholdet er at rollebytte gir stilendring, og dette skjedde i 1994 da Sven-Tore Jacobsen overlot stafettpinnen til Marit Breivik. Det var ikke mindre enn en revolusjon!, og det var nok av mannlige skeptikere.

I boka ”Begeistring! Om engasjerte medarbeidere og inspirerende ledere” har hun en meget interessant utredning over temaet ”Ingen blir bedre av kjeft”. Det er lett og tenke på hennes russiske kollega, som hun egentlig snakker positivt om.

Problemet i 1996 var at jentene ikke klarte å ta imot ros. Tenker du etter så er det heller ikke enkelt. Vi er jo ikke vant til å være raus med ros, og følgelig har vi dårlig trening med å ta imot. Dette måtte jentene lære, og resultatene kom jo etterhvert Men dette ble en omfattende prosess for mange. Vi er ikke alle noen middelhavsseilere, men heller tause trøndere. (Det var nemlig slik at hvis noen roste deg for ett eller annet, kunne du risikere å få følgende spørsmål tilbake med en ironisk snert: ”Ka meine du me de!?”)

Mange har kommentert at Breivik er en av de få trenerne som ikke skriker til spillerne fra sidelinja. Det er langt fra hennes stoiske ro til østeuropeisk hysteri og sirkus. Hun skriver: ”Jeg har aldri sett noen som blir bedre av å bli kjeftet på. Spillerne er jo topputøvere og kjenner med en gang selv om de får det til eller ikke. De trenger refleksjon og veiledning, ikke skriking”.

Hennes egenskaper som coacher er å hjelpe til å finne de riktige løsninger… Ikke servere fasitsvaret! Klokt! For ting tar tid (TTT), men har du øvet og drillet går alt av seg sjøl…

Bibliotek-team kan også lære mye av henne tror jeg.

Snåsamannen som sakprosa i NRK P2

Det er i flere sammenhenger stilt spørsmål om hvorfor Snåsamannen av Kolloen ikke ble innkjøpt av Kulturfondet. Senest i går på ”Bok i P2”. Og kommentarer går på at det kanskje kunne være på sin plass å skifte ut de som står for utvelgelsen av innkjøpene. Her sitter p.t. to forfattere og to professorer. Ikke noe galt sagt verken om forfatterne eller professorene, men likevel.

Denne boka er skrevet av en av Norges fremst biografer. Han befestet sin posisjon med boka om Tor Jonsson, og senere med to sterke bind om Knut Hamsun. I 2008 satte han rekord med nært innpå 100.000 – etthundretusen – solgte bøker av Snåsamannen. Det kan vel ikke skyldes at 100.000 er på ville veier, og må korrigere sine lesevalg og bokkjøp grunnet fire ”besserwissen” i Norsk Kulturråds utvalgskomite.

Det skulle bare mangle at man har ulike syn (sic!), men her er det noe muffens.

Kulturjournalisten tok seg en handletur i Markens gate i Kristiansand S, bare for å sjekke tilstanden. Han kunne konstantere at samtlige bokhandlere var utsolgt med unntak av en – Landmark Libris Bokhandel. Forklaringen lå i at den ansvarlige bokhandleren hadde lest boken, skjønt at dette ble en bestselger og sørget for et godt lager. Det er det som heter ”nese for faget”, kvinnen sørget for at folk fikk det de spurte etter og var mobliserende forberedt. Boka ble levert journalisten pent innpakket!

Det samme gjelder til en viss grad bibliotekene. Alle bibliotekene i Nord-Trøndelag, små som større, har Snåsamannen. Utlånt!

Da kunne det være fint om statens innkjøpsordning sørget for ytterligere eksemplarer til folkebibliotekene i Kongeriket. Nei, ikke denne gangen og vi vet ikke hvorfor den er blitt avvist. Forlaget klarer seg godt allikevel. Forfatteren også.

Spørsmålet er bare om alle de andre sakprosabøkene med fordel kunne vært underkastet grudigere granskning og konsulentråd. Faktum er at det kommer ut uhorvelig mye faglitteratur nå, og mye kan virke litt uferdig sier Almaas i Aftenposten. Spesielt hvis man også legger språklige kvaliteter til grunn. Faglig ja vel greit nok, men de skal også være en glede å lese. Det at fagfeller anmelder sakprosaen fører ofte til at sjølve leseropplevelsen - det poetiske - ikke får like stor oppmerksomhet.

Kanskje det kunne være en idé å sette bokkjennere - bokhandlere og bibliotekarer - som står det lesende folk nærmere inn i det statlige utvalget! Uansett; -takket være Kolloen ble Snåsamannen en lesestund verdt!

Og sammen med Gyldendal kan de nå ta det rolig de neste 60 år...

Om å ordne i bokhyllene...

Péturs far er en stor mann på Island; han leser fiskerirapportene i radioen skriver Tunstrøm i "Skimmer".

"'Å ordne bøkene' var hans uttrykk for å komme til ro etter en livets seilas. Det gikk til på den måten at han sto en halvtime foran bokhyllene, med blikket festet til det fjerne Snæfjell. Langsomt fant hendene hans frem til en forfatter på A, som han hadde tenkt å sette blant andre forfattere på A, men som oftest åpnet han boken, leste en linje her og der, tok den fraværende med seg til lenestolen, la den i fanget og lukket øynene. Jeg tok den opp etter hvert opp, og plasserte den i henhold til det system han tidligere hadde undervist meg i: I den første hyllen skulle det stå bøker om hvordan verden så ut (geografi), i den andre hvordan det hadde vært i verden (historie), i den tredje hva folk tenkte om alt (filosofi og religion), i den fjerde hva de hadde gjort med all denne kunnskap (litteratur, kunst, musikk), samt i de tre siste hyllene hva menneskene kunne gjøre for å forbedre sin elendighet (psykologi, havekunst, hundedressur, samliv samt origami).

- For når alt dette var ordnet, hadde han tenkt å si: Nå er alt i orden. Nå skal jeg ta fatt på selve livet, for hvis ejg nå har lest og forstått riktig, og dessuten klarer å huske det jeg har lest og forstått, så burde jeg være en rik mann. Jeg burde vite så godt som alt ..."

Batgirl is comming to take you away...he,he...

Folkebiblioteklandskapet endrer seg naturligvis ulikt i de nordiske land og ute i Europa. I så måte er "BiblioteksPRESSEN" et utmerket fagblad som i sitt første nr. skriver om ”reorganiseringsprocessen i det hollandske folkebibliotekvæsen”. ”Skyerne trækker sammen, og folkebiblioteket må forholde sig til nye udfordringer og trusler. En af disse er, at en stor del af de ansatte har været i branchen i mange år, og genomsnitsalderen er derfor høj”. Bruken av tjenestene er nedadgående, færre leser og det som leses er hovedsakelig kun ”til afslapning og adspredelse”. Krim og tegneserier måske?

Behovet for digitalisering og individualisering for å holde på de unge er helt nødvendig grep. Ungdommens måte å kommunisere på må implementeres i hodet på seniorbibliotekarene. Dessuten opplyses det at siden 2001 har antall folkebibliotek blitt kraftig redusert, dvs. lagt ned. Likevel får bibliotekpersonalet høy score og gode skussmål i brukerundersøkelser. Lokalbe-folkningen stiller opp og verner om sine lokale bibliotek.

Rent kontrafaktisk; - Hva er blir konsekvensen av et svekket bibliotek? Hva om folkebiblioteket ikke fantes?
Forskerne hevder at markedet vil komme til kort, når det gjelder å forsvare kjerneverdier som uavhengighet, nøytralitet, allsidighet, objektivitet, saklighet, tillit, romslighet og sosial inkludering. Nettopp her har biblioteket en fordel i kraft av sitt omdømme som pålitelig, respektert og som uavhengig formidler av informasjon.

Konklusjonen fra forskerne er at markedstenkningen kommer til kort, og at det i mange år framover (2020) vil være gode argumenter for å opprettholde et offentlig finansiert folkebiblioteksystem, som korrektiv til markedet.

…if you don’t change.

Alternativet er i huvudet på en gammel gubbe!



Kilde:
The future of the Deutch public library: teen years on.
F. Huysmans og C. Hullebrink.
ISBN 978-90-377-0380-1

Fotoskatter på nett

Det amerikanske nasjonalbiblioteket har lagt ut gamle bilder fra Skandinavia på nettstedet Flickr.

I 1890-årene hadde turismen oppdaget Norge, for det meste engelskmenn til å begynne med, men også amerikanere. For dem var Norge et eksotisk land, og turistene ble begeistret for naturen og fjordene. Den gang som nå.

Fotografiene var typisk postkort-fotografier, og mange av bildene ble også brukt slik. De var profesjonelle og tok bilder av menensker, båter, bygninger og miljøer.

Bildene er i farger. Opprinnelig ble de tatt i svart hvitt, for etterpå å bli håndkolorert som det heter på fagspråket.

Det aller beste er at disse bildene ikke er kopibeskyttet, og følgelig kan alle bruke dem.