Om begeistring og glød

Marit Breivik er en utrolig god leder. Den beste leder i lagidrett gjennom alle tider i Norge. Drillo kan bare gå hjem å vogge videre med sine fotballer. Men hvordan kunne dette gå til? Jeg har lyst til å si noe om det, og sjølsagt er det da med referanse til en bok jeg leste for noen år siden. Det er ikke dumt å lese bøker altså!

Forholdet er at rollebytte gir stilendring, og dette skjedde i 1994 da Sven-Tore Jacobsen overlot stafettpinnen til Marit Breivik. Det var ikke mindre enn en revolusjon!, og det var nok av mannlige skeptikere.

I boka ”Begeistring! Om engasjerte medarbeidere og inspirerende ledere” har hun en meget interessant utredning over temaet ”Ingen blir bedre av kjeft”. Det er lett og tenke på hennes russiske kollega, som hun egentlig snakker positivt om.

Problemet i 1996 var at jentene ikke klarte å ta imot ros. Tenker du etter så er det heller ikke enkelt. Vi er jo ikke vant til å være raus med ros, og følgelig har vi dårlig trening med å ta imot. Dette måtte jentene lære, og resultatene kom jo etterhvert Men dette ble en omfattende prosess for mange. Vi er ikke alle noen middelhavsseilere, men heller tause trøndere. (Det var nemlig slik at hvis noen roste deg for ett eller annet, kunne du risikere å få følgende spørsmål tilbake med en ironisk snert: ”Ka meine du me de!?”)

Mange har kommentert at Breivik er en av de få trenerne som ikke skriker til spillerne fra sidelinja. Det er langt fra hennes stoiske ro til østeuropeisk hysteri og sirkus. Hun skriver: ”Jeg har aldri sett noen som blir bedre av å bli kjeftet på. Spillerne er jo topputøvere og kjenner med en gang selv om de får det til eller ikke. De trenger refleksjon og veiledning, ikke skriking”.

Hennes egenskaper som coacher er å hjelpe til å finne de riktige løsninger… Ikke servere fasitsvaret! Klokt! For ting tar tid (TTT), men har du øvet og drillet går alt av seg sjøl…

Bibliotek-team kan også lære mye av henne tror jeg.