Æ bodd i Nord-Trøndelag på 90-tallet, sjø

"Da jeg ankom der jeg skulle bo, skjønte jeg raskt at det språket jeg hørte ikke var det samme som det jeg leste i min 'Norwegian in 30 Days'. Det var et utrolig interessant språk, og med nynorsk og alle dialektene var det utrolig å se den språklige variasjonen i et så lite land.

Og så var det altså at en bonde i Nord-Trøndelag ga meg en plate med Vømmøl Spelemannslag".

Dette var den amerikanske lingvisten Karl Swinehart som kom til Verdal for første gang, og som siden brukte sin opplevelse til å forske i Vømmelmusikkens tekstunivers og den politiske relevans som dette fikk på 70- og 80-tallet. I dag videreført i Vømmelfestivalen.

Han ble fasinert av denne bevegelsen som samlet folk fra hele landet i kamp mot "sentralisering" under EF-avsemninga i 1972 og på 90-tallet. Han mener at det politiske var viktig nok, men langt viktigere var det språklige identitetsskapende arbeidet som visegruppa Vømmel Spelemannslag skapte.

Og alt dette kommer ut av hans doktorgrad i antropologisk lingvistikk ved University of Pennsylvania i USA. Han har også skrevet en kortere artikkel om spelemannslaget i et amerikansk språktidsskrift.

The Mass Mediated Chronotype, Radical Counterpolitics in 1970's Norway: the Case of Vømmøl Spelemannslag

Skipolin hopplakk og Snåsakirka

Kulturminister Trond Giske og miljøvernminister Erik Solheim hyllet Nidarosdomen som Norges største og viktigste kulturminne. Mens den gamle kassettspilleren - dagliglivets kulturminner - hadde stor betydning i Giskes oppvekst.

Kulturminneåret 2009 er åpnet både her og der, og det vil ganske sikkert engasjere enkeltpersoner i lag og foreninger over hele Kongeriket. Slik også på Levanger, og åpningen skjedde på Brusve torsdag 5. februar. Brusve er et flott kulturminne i kommunen - fra husmannsplass, lensmannsgård, tollsted til et besteborgelig hus - hvor mange av "tingene" fortsatt er på plass. Historiene om menneskene og fakta om løst og fast er nedtegnet, og sikret for ettertida. Mange har bidratt til det, og takket være frivilligheten har det vært mulig å gjennomføre alt sammen. Over et kommunalt budsjett ville det aldri vært mulig å få til dette!

Dette gir innbyggerne anledning til å være stolt over sin lokalhistorie - trehusbebyggelsen i en kvadratur og med et parkdrag mellom Levangerelva og Sundet, et omland med vakre trøndertun i et frodig kulturlandskap og "far etter folk" opp gjennom tidene...

I en tidligere blogg skrev jeg litt om tingene vi omgir oss med og den samfunnsutviklingen vi har vært med på. Det er ikke til å tro! Min mor kastet nesten ingen ting, og i min faders hus var det mange ting å rydde opp i. Likevel var det noe som gikk tapt underveis. Sånn er det jo bare. Noe ble donert til Snåsa museum på Vonheim, mens mye tok jeg med meg...
Det jeg gjerne skulle hatt inntakt var min Tandberg lydbåndopptaker, som jeg jobbet lange dager for å kunne kjøpe. Gone with the wind!, og så all den flotte musikken fra Radio Luxemburg. Derimot har jeg Splitkenhoppskiene mine oppe på uthuslemmen, mens hopplakken oppbevares på hedersplassen.

"Skiene renses for gammel smøring og pusses med fin stålull til man får en jamn flate. Derpå legges skiene horisontale og man smører på Hopplakken 2 - 3 ganger". For en lukt og for en fart...

Kilde: "Øvvi kul'n"

Vi og verden

I ”Den grimme Ælling” av H.C. Andersen sier katten og høna alltid: ”Vi og verden; for de troede, at de var Halvparten, og det den allerbedste Del”. Temmelig sjølgode med andre ord.

Sånn kan det gå med lokalhistorisk arbeid også dersom man blir for navlebeskuende, og glemmer å stille kritiske spørsmål. Historikeren Koht hevdet at ”alt heng i hop”. Menneskene i et lokalsamfunn er deler av et tannhjul som inngår i; økonomi og produksjon, arbeid, samarbeid, familieliv, konflikter, sykdom, plager, følelser, tanker, ideer, religion, forhold til naturen etcetera. Spørsmålene stiller seg i kø. Hvor lå den reelle makt og myndighet på midten av 1800-tallet i "den lille hvite by ved fjorden"? Hadde det pekuniære fortrinn før det folkevalgt politiske flertall? Hvordan var forholdet mellom byborgerne og folket i grendesamfunnene? By og land; hand i hand! Myte eller realitet?

På andre siden av Kjölen fungerer Hembygdsforeningene som ”folkrörelser”, og her møtte jeg første gangen begrepet ”topofili” – ”Kjærlighet til stedet”. Dette er et element i svensk lokalhistorisk metode. Men takket være mine svenske aner, hadde jeg likevel forståelse for hva dette kunne innebærer og omfatte. Hvert år hilser Sverige ”vårens och lysets komma” med markeringer som ”Valborgsmesso-afton”, ”Maj-stongen” og ”Midtsommar-afton” med ”rörelsen” og ”byalaget” i sentrum.

Også her er det viktig å unngå det patetiske. Det er helt nødvendig å ha en ”kritisk topofili”. Namdalingen Olav Duuns skildringer i ”Juvikfolket” er et godt eksempel på denne retningen. Lokalfolket på Jøa likte ikke det han skrev, men som kjent er heller ikke sannheten vakker.

I England finnes også en forståelse for at lokalhistoria kan være et korrektiv. Lokalsamfunnene har en historie som fortjener å studeres ”for it’s own sake”, ikke primært for å belyse rikshistoria. Industribyene Manchester og Liverpool i nordvest hadde småindustrispredning til Cumbria, som i neste omgang ble viktig i Victoria-tiden. En god start her er HCA eller LHWW.

Litteratur til inspirasjon:

Lindqvist,S.: ”Gräv där du står”
Lagerlöf,S.: ”Nils Holgerssons underbara resa”
Le Roy Laduri,E: ”Montaillou, village occitan de 1294 à 1324” (norsk oversettelse i 1986)
Sandnes,J.: Handbok i lokalhsitorie. Faget og metodene.