Gutter er fortsatt heltene i norske barnebøker

Det er Aftenposten som melder dette.

70 prosent av barnebøkene hadde i fjor en gutt som hovedperson. Bare to av bøkene i Bokklubbens barn hadde en kvinnelig hovedperson.

Og hva skyldes dette? Det kunne jo være verdt en mastergrad!

Personlig mener jeg at det er noe i tidsånden som gjør at man er mer og mindre likegyldig til dette temaet. På 70-tallet var det langt flere sentrale personer som var opptatt av hva og hvordan man skrev og formidlet litteraturopplevelser til barn og unge. I Sverige var det en hel forfattergenerasjon som gikk i fronten, og flere av bøkene ble oversatt til norsk innen den sosialrealistiske genren.
På Bibliotekhøgskolen foreleste engasjerte personer som Kari Skjønsberg, Jo Tenfjord og Tordis Ørjasæter. Engasjerte bibliotekarer gikk ut fra Dælenenga, og det ble gjort mye godt arbeid rundt omkring i landet.

At Lindgrens Pippi Langstrømpe har vært med å preget generasjoner, har nok bleknet litt over tid. Litt antikvert kanskje?

Likevel er det slik at foreldre søker tilbake til det de var begeistret for som barn. Dersom mødre leser mer for sine barn enn fedre, så har de et ansvar. Fedre som unnlater å lese for sine barn er enda mer ansvarlige, og kanskje kunne holdningene gå i en annen retning.

La "Kaptein Sabeltann" seile videre, ta helelr ansvar og velg gode bøker til barna.

F.eks.:

"Lillesøster"- bøkene av Kari Grossmann

"Solungen" av Mari Osmundsen og Harald Nordberg

"Arkimedes og brødskiva" og "Arkimedes og rulletrappa" av Hans Sande og Gry Moursund

"Fiat og farmor"-bøkene av Iben Sandemose

Om å lese for livet II

Själens kyrka
Alltings rum


Ann Jäderlund

Om å lese for livet I

Heidun Förlag i samarbete med Stig Dagermannsällskapet



I 1998 fikk "Det Svenska folkbiblioteket" Stig Dagermanpriset. Stig Dagermanpriset ges till den, de eller den organisation som i Stig Dagermans anda verkar för att värna det fria ordets betydelse och tillgänglighet.

En god regel eller en listig krimhistorie

Forstmester Røkkum gikk tur på fjellet
med vennen herr Wiegang. De startet ved gry
og vandret til dagen begynte å helle.
Da fant de en hytte til nattely.

"Det er regel," sa Røkkum, "en hytte skal være
slik når en går, som den var da en kom".
"Ja, det er det første en skogmann bør lære",
sa Wiegang og så seg bekreftende om.

Nu hadde de tenkt å la maten smake
og ta seg klunkom av livets vann.
Så ruslet de inn. Men se der! Under taket
hang det en stille og stendau mann.

Tja - de var sultne og hugne på drammen,
og blåste i en dauing. De skar ham ned
og satte ham stille og pent på trammen
utenfor, - hvorpå de spiste i fred.

Etterpå fant de seg hver sin køie
og sovnet og sov som de nødig gjør.
Da morgenen kom vilde begge nøie
påse at alt var fullstendig som før.

De slukket på grua og lukket og stengte
efterat forkost var inntatt med dram.
Men ute på trammen satt ennu den hengte,
og hvad skulde guttene gjøre med ham?

"Hør", hvisket Wiegang - "hjelp til med at bære,
vi henger ham op igjen, her har vi tom!"
"Ja", svarte Røkkum, "for hytta skal være
slik når vi går, som den var da vi kom!"


Hermann Wildenwey

Storlygarn; - om toillprat og ainna

Trønderhistoria oppfattes ikke alltid på samme måte om du bor sør eller nord for trønderhovedstaden Trondheim. Per Egil Hegge har blant annet skrevet om dette, og påstår at nordtrønderne har humor. At det er nyanser i mellom nordtrøndere og sørtrøndere er langt på vei ukjent for andre enn trøndere. Han bruker to personer for å illustrere dette: den infame nordtrønderen Jon Leirfall og den langt mer lune sørtrønderen Per Borten. Han med underbuksa og brevlekasjen.





Det var aldri noe hjertelig forhold de imellom. Da Borten dannet regjering var det svært mange trøndere med, men ikke Leirfall. Leirfall oppsummerte det slik: "Fer å bli me i regjæringa hains Borten må du einten vårrå trønder, eiller så må du vårrå kvalifisert."





- Men også Borten kunne trampe i klaveret.





Etter at krigsflygeren, skipsrederen og høyremannen Otto Grieg Tidemand hadde kommet med i samlingsregjeringen Borten som forsvarsminister, skulle dette feires. Stort gjestebud i Holmenkollåsen. Det ble sener sagt at Borten ikke hadde særlig sans for godt brenenvin, og det kunne han ikke ha sittende på seg. Slik var hans versjon: "Så vart'e kaffe, da sju, åsså kom'n me så finfin konjakk, hainn Grie Tidemainn, ein konjakk som ha ligge å godgjort sæ i kjellar'n hains i asjelle man år, ja. Åsså ferklard'n oss aill i hop kor gjæv'n va, deinnder konjakken hains, å kor godt'n ha haft det nerri kjeller'n hains, å kor gla' hainn va fer at det no eindele va ei skikkele anledning te å særver'n. Åsså skjænka'n ti glase åt mæ, sju. Men no syntes æ at det byint å bli fær my, åsså slo æ deinnder fine konjakken hains oppi kaffekoppen, æ sju. Hainn lika itj det, hainn Grieg Tidemainn, nei."





Nordtrønderne er som gruppe og enkeltindivid skeptisk til autoriteter, mener Hegge. Det er vel ikke så rart dersom en tenker på innheredsbøndene før og etter slaget på Stiklestad. De ville ikke finne seg i hva som helst, og sørget for ..."at Kongen døde av slag på Stiklestad", slik Snorre skriver. Hverken før eller seinere kunne nordtrønderen glemme eller tilgi en besk replikk som gikk utover en sjøl. "Ka du meine me d?".
Skulle du møte en slik kar så skal du være forsiktig!





-Sjøl traurige Olav Duun har humor, men du må lete etter den i følge Hegge.





På et møte i Den norske forfatterforeningen i 1938 skulle den kristne Ronald Fangen forklare kultureliten i Oslo hva som lå bak ordene til Olav Duun i "Menneske og maktene". Duun var komemt dit fra Holmestrand og satt litt bak i salen. Der satt han å hørte på Fangens dosering. Etter en stund hadde Duun fått mer enn nok, reiste seg og ropte: "Hæstkuk!"

På første rad satt formann i foreningen, Sigrid Undset. Sidemannen kviskret til henne: "Er det ikke forferdelig hvordan den mannen snakker?". "Jo", svarte Undset, "men hva skulle han si da?"

-Per Egil Hegge er jo opprinnelig fra en vakker halvøy inne på Innherred, med "Den gyldne omvei". Her så også Nils Aas dagens lys, og flere med de.

&&&&&&

&&&

Ein krambodkar fra Inderøya hadde ord på seg for å være sers nøye med at vækta holdt rett mål. Det måtte stemme på milligrammet før han ga seg med å finjustere vekta med smådryss fra skuffa.
En kar som lenge hadde hengt over disken og venta på at krambodkaren skulle få klargjort oppveiinga av et kilo risengryn ble skikkelig forbanna, og til slutt brast det ut av han:
"Du må no itj oinnsjå dæ fer å klyv ei gryn!"


Det var i dobbel forstand høgt under taket i denne kramboda. Ei nog kvar kunne seie og meine det han ville, uten at det vart teke ille opp av nokon - og under taket var det verkeleg høgt. For å koma opp til dei øverste hyllene måtte ein nytta ei lang gardintrapp, som var laga av spinkelt trevyrke og ellers noko ustø alt med seg.

Så var det ein måndag morgen at krambukaren møtte opp i butikken i sterk bakrus. Dottera hadde gifta seg, og han hadde vore med og feira bryllup i tri heile dager til ende. Hovudet verke og han var enno noko ustø på beina da den første kunden kom inn i bua. Det var ein gammal kårkall.
-Æ skoill ha hatt mæ ei skunnhuv, sa kårkallen
-Vi hi itj skinnhuva, kom det avvisende frå krambokaren.
-Men det legg da nån oppå den øvst hylla, der.
-Ja, men det e det såmmå det - vi sæle itj skinnhuva om måndåggån!



Neimen om vi gjer - mandagan er det stengt - her i Nord-Trøndelag!

Om å ikke skrive

Den som kan skrive
har meget at lære
af den som bemæstrer
den kunst at la være.

Piet Hein

Jeg går i fengsel for dette bildet tatt av Christian Clausen.
http://www.oblad.no/article/20080816/VESTBY/150083698

TEPPET

Vev meg eit teppe, Bodil,

vev det av syner og draumar,

vev det av vind-

slik at eg, som beduinar, kan

breida det ut når eg bed,

sveipa det um meg

når eg søv,

og kvar morgon ropa:

Bord duka er!

Vev det til

ei kappe

i kulden,

til eit segl!

på min båt!

-Ein dag skal eg setja meg på teppet

og segla burt på det

til ei annor verd.

Olav H. Hauge

Ekspertsvada og praktisk implementering

En av Sveriges store forfattere, Esaias Tegnér, formulerte i sin tid utsagnet: "Det dunkelt sagda är det dunkelt tänkta", og sannhetsgehalten er ikke blitt mindre på de vel 150 år som har gått. For en tid siden skrev Aftenposten om en ekspertrapport proppfull av svada. Honnørordene sto i en endeløs kø, fra "optimal" og "incentiver" til "allokering" og "ressursbruk". Full av intetsigende fremmedord fra konsulentens ugressmarker.

Og hva med oss som er objektet og skal endres...?

Statsråd Hernes sa at "enhver organisasjon er bemannet med to slags mennesker. De som forstår det de gjør, og de som gjør det de ikke forstår". Og om menneskene i organisasjonen eller på arbeidsplassen sa han dette om profesjonsstridigheter, ledelsproblemer og budsjettoverskridelser (helsepersonell og lærere, knapt nok bibliotekarer) : - (
"Det er mye å lære av det såkalte Aurlandsko-prinsippet", sa statsråden, som egentlig formulerte dette prinsippet da han i unge år kjøpte sine første Aurlandsko. Skoene var vonde på, og kjøperen gikk tilbake til forretningen for å bytte dem, bare for å oppdage at de nye gjorde like vondt.

-"Slik er det også med reformer. De må gås inn!", var hans humoristiske poeng.

Form versus innhold

Med form menes f.eks. utforming og layout for en informasjonsside på nettet. Innholdet skal presenteres med et helhetlig og tiltalende utseende, gjerne defineret og brukt i et rammeverk (maler) for layout av de enkelte informasjonssidene. Hva påvirkes av hva, og har noe pre? Innenfor en satt grense kan ordene boltre seg, og sette tanker i gang.

"More matter with less art", skriver Shakespeare i Hamlet. Retorikeren Demostenes peker på at det som skaper en god taler er: "For det første formen, for det annet formen, for det tredje formen". (Formen=actio=fremførelsen).

Dette visste også B. Brecht noe om da han skriver i "Kalenderhistorier" for førti år siden:

Herr K. betraktet et maleri som gav enkelte gjenstander en svært særpreget form. Han sa: "Det går enkelte kunstnere som det går mange filosofer når de betrakter verden. De strever slik med formen at innholdet går tapt". Jeg arbeidet engang hos en gartner. Han gav meg en hagesaks og bad meg beskjære et laurbærtre. Treet sto i en urne og ble leid ut til festlige anledninger. Av den grunn skulle det ha form som en kule.
Jeg begynte straks å klippe villskuddene, men hvor mye jeg enn strevde for å få til kuleformen, gikk det lang tid uten at jeg klarte det. Engang klippet jeg for mye her, en gang klippet jeg for mye der. Da det endelig ble en kule, var kulen meget liten.

Gartneren sa skuffet:"Vel, der er kulen, men hvor er laurbærene?"

Den beste vinen er alltid på bunnen...

...sier min god nabo. Utsagnet kan diskuteres, men dessuten er det interessant å se hva som skrives innefor dette feltet. Avisene og ukebilagene er fulle av gourmet og vintips. Dessuten kommer det ut en flora av kokebøker. Ja, langt flere enn det som er nødvendig. Matporno! Sjøl sverger jeg til Stabekkboka (den blå versjonen) som gir kun basisråd, uten alle de strålende bilder. Smak og behag, javel. Men det er flere hverdager enn festdager, heldigvis!

Fest er fest....

"Nesten alle skjell lever ubetydelige og begivehetsløse liv. Ta blåskjell og østers. Begge deler er gode ting, men deres utseende er ikke særlig mye å skrive hjem om, og før de kommer på tallerkenene har deres tilværelse vært kjedelig på grensen til den uutholdelige. Hele sitt liv klamrer de seg fast til noe ubevegelig, mens de venter på at strømmen skal servere neste måltid, også det bestående av plankton og alger. Fra tid til annen kjenner de kjønnsdriften krible i kroppen - selv det er en ensom ting. Blindt spruter de egg eller melke ut i vannet og håper på det beste. 'Åh, den kjærligheten,' sukker de for seg selv etter at dosen er levert. Det mest spennende som kan skje i et blåskjell eller en østers liv, er å bli truet på livet, og eventuelt drept, av en sjøstjerne. Og selv ikke det er særlig spennende".

Hvis det skulle bli kjedelig å lese vin- og matspaltene, vil jeg heller anbefale denne boka "Livrett"! Og da vil du huske forskjellen mellom Reserva og Grand reserva?

Robert Burns-jubileum

Walter Scott har fått det høgste monumentet etter seg i Edinburgh, men Robert Burns er større i ord. Den store lyriker - 1759-1796 - markeres hele dette året med sine 250 år.

Han var inspirert av Skottlands landskaper, folkeliv og sanger. Diktene hans kan være både lyse og humoristiske eller mørke og følsomme. Han er nok mest kjent for diktet "Auld Lang Syne". Lyrikken er av stor betydning for skotsk stolthet og selvfølelse. Fødselsdagen - 24. januar - blir feiret som en uoffisiell skotsk nasjonaldag, "Burns Night".

O MY Luve's like a red, red rose
That's newly sprung in June:
O my Luve's like the melodie
That's sweetly played in tune.

As fair art thou, my bonnie lass,
So deep in luve am I:
And I will luve thee still, my dear,
Till a' the seas dry:

Till a' the seas gang dry, my dear,
And the rocks melt wi' the sun;
I will luve thee still, my dear,
While the sands o' life shall run.

And fare thee weel, my only Luve!
And fare thee weel a while!
And I will come again my Luve,
Tho' it were ten thousand mile.

From "A Red, Red Rose".

Fredag den 13ende

Det heter at "alle gode ting er tre" og denne tallmystikken har fulgt oss opp gjennom historia. "Tenk på et tall", skrev Bodelsen i 1968. Det var lenge før kriminallitteraturen ble dominerende. Dagens tall er tretten og er nesten alltid et ulykkestall, med unntak av de som har bursdag.
Gratulerer med dagen!

Allerede Hesiod advarte bøndene mot å så den 13. i måneden. I det babylonske skuddåret fantes det en 13. skuddmåned i "ulykkesravnens" tegn. I Etiopia reklameres med 13 mnd.ers sol! Djevelen skal som den trettende ha oppholdt seg hos de tolv heksene. Heksene syntes sikker tretten var et okei tall, og tallet ble brukt i magiske formler. Ikke er det delelig på tre, og hvis du våger blir resultatet 4.33333333333333.
Merkelig?, men min matematikklærer sa at tro hjelper deg ikke. Her trengs bevisførsel!

Tretten til bords er i følge gammel overto forbundet med at en av de tretten snart vil dø eller bli utsatt for en ulykke. Judas var den trettende ved bordet under nattverdsmåltidet. Dette la jo også grunnlaget for en verdensreligion. Langt verre ville det blitt om f.eks. vertinnen inviterte 13 personer og hadde kun 12 koteletter på bordet.

Derimot uttrykket om tretten på dusinet er mere interessant sett ut fra et franchaise-prinsipp. Omreisende brødhandlere i England kjøpte inn brød hos bakerne på det vilkåret at de fikk 13 brød istedet for 12 (Baker's dozin). De betalte for et dusin, og pengene for det trettende brødet kunne de da putte i egen lomme.

Jeg ser meg godt for i dag...

Thomas Croyat og Para-nyt

Bibliotekaren som aldri leste en bok IV

Tanken om et "overblikk" er interssant., og Bayard skriver videre; "De som har dannelse vet det, mens de som ikke har dessverre er uvitende om det: Dannelse er først og fremst et spørsmål om orienteringsevne. Å være dannet betyr at man har lest den eller den boken , men at man kan orientere seg i helheten av bøker, det vil si man er klar over at de utgjør en helhet og at man kan situere de ulike elementene i forhold til hverandre. Det indre teller her mindre enn det ytre, eller kanskje heller, bokens indre er dens ytre, det viktige med enhver bok er bøkenesom står ved siden av".

De fleste samtaler om bøker handler ikke om en spesiell bok, selv om det kanskje virker sånn, men om en langt større enhet, nemlig alle de betydningsfulle bøkene som en viss dannelse på et visst tidspunkt hviler på. Det som jeg virkelig teller, er den enheten som jeg heretter vil kalle det kollektive bibliotek.

Så kan jo det dannende menneske si hva de mener om bokens innhold. De bør snakke om de bøker de har lest og være stolt av det. Si gjerne; " Jeg har aldri lest James Joyce, og det er lite sannsynlig at jeg noen gang kommer til å lese den. Men dersom du kjenner litt til "beyond stage" kan du si at den henspiller på "Odysseen" og at den er skrevet som en "stream of consciousness", at handlingen foregår i Dublin i løpet av én dag etcetera.

Poenget handler jo om å gi en god leseropplevelse til den som kommer til biblioteket. Da er jeg fornøyd! La oss begynne å skrive selv...

Bibliotekaren som aldri leste en bok III

Musils bibliotekar har en forestilling om et "overblikk", og Pierre Bayard* tenker seg bibliotekarens perspektiv om bibliotek overført til hele kulturfeltet. For som han skriver; "Den som stikker nesen ned i bøkene er tapt for kulturen, og til og med for lesningen. På grunn av antall bøker som finnes, er man nødt til å velge mellom dette overblikket og hver enkelt bok, og enhver lesning medfører at man får mindre krefter til å forsøke - noe som både er vanskelig og tidkrevende - å beherske lesekunsten".

Med andre ord; - sann dannelse er komplett bestrebelse av fullstendighet - ikke begrense seg til en opphoping av punktvis kunnskap. Dette er noe Muslims bibliotekar har forstått. Derfor interesserer han seg, som mange av sine kollegaer, mer for bøker om bøker enn for bøker i seg sjøl.

(...) jeg tilføyer enda noen ord om jernbaneruter, som må gjøre det mulig å etablere en hvilken som helst forbindelse eller forbindelse mellom tankene, og da blir han uhyggelig uhøflig og tilbyr meg å føre emg inn i kataliogromemt og la emg være alene der, enda det egentlig er forbudt, siden det bare skal brukes av bibliotekarene. Dermed befant jeg meg altså virkelig i bibliotekets aller helligste. Jeg kan fortelle deg at jeg følgte meg som om jeg trådte inn i en hodeskalle; rundt meg var det ikke annet enn disse reolene med sine bokceller, og stiger til å klatre i alle vegne, og fullt av kataloger og bibliografier på stillaser og bord, så å si selve kvintessen av all viten, og ikke en eneste fornuftig bok å lese i, bare bøker om bøker ...)

Kommunikasjon og korrespondanser er nettopp hva den dannede mannen etterstreber, akkurat som en trafikkansvarlig i jernbanen må følge med på forholdet mellom togene, dvs. hvordan de møtes og korresponderer, ikke det spesielle innholdet i hver enkelt vogn.



*P. Bayard/Hvordan snakke om bøker du ikke har lest? Aschehoug, 2008.

Bibliotekaren som aldri leste en bok II

Musils bibliotekar har funnet en måte å orientere seg på, om ikke blant all verdens bøker, så i det minste blant de millioner av bøker som finnes i biblioteket han jobber i.

”Da jeg ikke straks slipper ham, retter han seg plutselig opp – han formelig vokste i de skjelvende buksene sine – og sier med en stemme som trekker hvert ord megetsigende ut, som om han var nødt til å uttale disse veggenes hemmeligheter: ”Herr general,” sier han. ”De vil vite hvordan jeg kan kjenne hver eneste bok? Det skal jeg så menn si Dem: Fordi jeg aldri leser i noen av dem!”
Generalens forbløffelse er stor. En bibliotekar som vokter seg vel for å lese noe som helst, ikke av mangel på dannelse, men tvert imot for å kunne kjenne bøkene sine bedre;
”Vet du, det der ble nesten i meste laget for meg! Men da han så min bestyrtelse, forklarte han meg det nærmere. Det er alle gode bibliotekarers hemmelighet at de av den litteraturen som er betrodd i deres varetekt, aldri leser mer enn titlene og innholdsfortegnelsen. ”Begynner man å innlate seg på innholdet, er man fortapt som bibliotekar!”, belærte han meg. ”Da klarer man aldri å vinne overblikk!”. Jeg spurte åndeløst: ”De leser altså aldri en eneste av disse bøkene?”. ”Nei, aldri; bortsett fra katalogene.” ”Men De er jo doktor?”. ”Ja visst. Til og med dosent; privatdosent i bibliotekvesen. Bibliotekvitenskapen er en vitenskap for seg,” forklarte han. ”Hvor mange systemer tror De det finnes, herr general,” spurte han, ”for å stille opp bøker, konservere dem, ordne titlene, korrigere trykkfeil og uriktige opplysninger på tittelbladet, og så videre?”

Han er ikke likegyldig til bøkene i boksamlingene. Snarere tvert imot. Det er kjærligheten til bøker – til alle bøker – som får ham til klokelig å holde seg i periferien, av frykt for at en overdreven interesse for en av dem ville få ham til å glemme alle de andre.

Bibliotekaren som aldri leste en bok I

Forfatteren Robert Musil forteller om en bibliotekar som aldri leste en bok, knapt nok åpnet den. Han hadde sine grunner. Sjøl den største storleser som åpner bøker villig vekk vil ikke kunne makte å lese mer enn en brøkdel av alle bøker som finnes. Husker en dame som kom til skranken og ba om lesetips fordi hun hadde lest alle bøkene (sic!).

Bibliotekaren i romanserien ”Mannen uten egenskaper” åpner som sagt aldri en bok, men kjenner likevel bøkene og snakker gjerne om dem. En dag dukker general Stumm opp i det keiserlige biblioteket for å finne det forløsende ordet. Møtet med uendelige bokrekker minner ham om en garnisonparade, men men … for i en senere samtale med en venn har han kommet på andre tanker:

”Nåvel, vi inspiserte altså den enorme bokskatten, og jeg må si … Efter en stund kunne jeg ikke bare meg for å begynne å regne i hodet, og det fikk et uventet resultat. Du skjønner, jeg hadde på forhånd tenkt meg at hvis jeg hver dag leste en bok her, så ville det nok være et slit, men på et eller annet tidspunkt måtte jeg jo bli ferdig med det, og da kunne jeg gjøre krav på en viss posisjon i åndslivet, selv om jeg hoppet over en og annen. Men hva tror du bibliotekaren svarer meg da jeg hadde gått og gått i det uendelige og til slutt spør ham hvor mange bind dette sprø biblioteket egentlig inneholder? Tre og en halv million, svarer han! Da han sa det, var vi omtrent ved bok nummer 700 000, og fra da av regnet jeg uavbrutt; - jeg skal spare deg for detaljene, men jeg regnet over det igjen med blyant og papir efterpå i ministeriet, og på denne måten ville jeg ha brukt minst ti tusen år på å gjennomføre mitt forsett!”

En trofast låner sa en gang til meg: ”Man skulle hatt to liv. Ett hvor man leste, elsket og drakk vin. Det andre hvor man kun leste”.

En underfundig smuglerhistorie

Fredrik Skagen er en gullkantet krimforfatter etter min mening. Mye fordi det han skriver om har referanser til et felles univers rundt Trondheim politikammer og hans fantastiske fortelling om Morten Martens.
Under et besøk på biblioteket i Levanger fortalte han denne historien, noe de frammøtte satte stor pris på:

Ikke alle kriminalhistorier handler om mord. Det fortelles om en mann som hver eneste dag syklet over grensen til Sverige, alltid med en kasse på bagasjebrettet. En toller som hadde lagt merke til det, stanset ham en dag på vei til ”søta bror” og begynte å lete i kassen. Den var full av sagflis, men eller intet mistenkelig. Dagen etter stanset tolleren ham igjen, lette i kassen, men fant ingenting i sagflisen. Slik fortsatte det i flere uker, og til slutt ga tolleren opp. Men en dag sa syklisten: - Ja, dette blir siste gangen du ser meg. Tolleren, som holdt på å dø av nysgjerrighet, garanterte at han ikke skulle arrestere mannen, om han bare ville være så snill å røpe hva han hadde drevet og smuglet hele tiden.

-Sykler, svarte mannen.

Videre lesning av forfatterens bøker >>>>> §§§§

Om begeistring og glød

Marit Breivik er en utrolig god leder. Den beste leder i lagidrett gjennom alle tider i Norge. Drillo kan bare gå hjem å vogge videre med sine fotballer. Men hvordan kunne dette gå til? Jeg har lyst til å si noe om det, og sjølsagt er det da med referanse til en bok jeg leste for noen år siden. Det er ikke dumt å lese bøker altså!

Forholdet er at rollebytte gir stilendring, og dette skjedde i 1994 da Sven-Tore Jacobsen overlot stafettpinnen til Marit Breivik. Det var ikke mindre enn en revolusjon!, og det var nok av mannlige skeptikere.

I boka ”Begeistring! Om engasjerte medarbeidere og inspirerende ledere” har hun en meget interessant utredning over temaet ”Ingen blir bedre av kjeft”. Det er lett og tenke på hennes russiske kollega, som hun egentlig snakker positivt om.

Problemet i 1996 var at jentene ikke klarte å ta imot ros. Tenker du etter så er det heller ikke enkelt. Vi er jo ikke vant til å være raus med ros, og følgelig har vi dårlig trening med å ta imot. Dette måtte jentene lære, og resultatene kom jo etterhvert Men dette ble en omfattende prosess for mange. Vi er ikke alle noen middelhavsseilere, men heller tause trøndere. (Det var nemlig slik at hvis noen roste deg for ett eller annet, kunne du risikere å få følgende spørsmål tilbake med en ironisk snert: ”Ka meine du me de!?”)

Mange har kommentert at Breivik er en av de få trenerne som ikke skriker til spillerne fra sidelinja. Det er langt fra hennes stoiske ro til østeuropeisk hysteri og sirkus. Hun skriver: ”Jeg har aldri sett noen som blir bedre av å bli kjeftet på. Spillerne er jo topputøvere og kjenner med en gang selv om de får det til eller ikke. De trenger refleksjon og veiledning, ikke skriking”.

Hennes egenskaper som coacher er å hjelpe til å finne de riktige løsninger… Ikke servere fasitsvaret! Klokt! For ting tar tid (TTT), men har du øvet og drillet går alt av seg sjøl…

Bibliotek-team kan også lære mye av henne tror jeg.

Snåsamannen som sakprosa i NRK P2

Det er i flere sammenhenger stilt spørsmål om hvorfor Snåsamannen av Kolloen ikke ble innkjøpt av Kulturfondet. Senest i går på ”Bok i P2”. Og kommentarer går på at det kanskje kunne være på sin plass å skifte ut de som står for utvelgelsen av innkjøpene. Her sitter p.t. to forfattere og to professorer. Ikke noe galt sagt verken om forfatterne eller professorene, men likevel.

Denne boka er skrevet av en av Norges fremst biografer. Han befestet sin posisjon med boka om Tor Jonsson, og senere med to sterke bind om Knut Hamsun. I 2008 satte han rekord med nært innpå 100.000 – etthundretusen – solgte bøker av Snåsamannen. Det kan vel ikke skyldes at 100.000 er på ville veier, og må korrigere sine lesevalg og bokkjøp grunnet fire ”besserwissen” i Norsk Kulturråds utvalgskomite.

Det skulle bare mangle at man har ulike syn (sic!), men her er det noe muffens.

Kulturjournalisten tok seg en handletur i Markens gate i Kristiansand S, bare for å sjekke tilstanden. Han kunne konstantere at samtlige bokhandlere var utsolgt med unntak av en – Landmark Libris Bokhandel. Forklaringen lå i at den ansvarlige bokhandleren hadde lest boken, skjønt at dette ble en bestselger og sørget for et godt lager. Det er det som heter ”nese for faget”, kvinnen sørget for at folk fikk det de spurte etter og var mobliserende forberedt. Boka ble levert journalisten pent innpakket!

Det samme gjelder til en viss grad bibliotekene. Alle bibliotekene i Nord-Trøndelag, små som større, har Snåsamannen. Utlånt!

Da kunne det være fint om statens innkjøpsordning sørget for ytterligere eksemplarer til folkebibliotekene i Kongeriket. Nei, ikke denne gangen og vi vet ikke hvorfor den er blitt avvist. Forlaget klarer seg godt allikevel. Forfatteren også.

Spørsmålet er bare om alle de andre sakprosabøkene med fordel kunne vært underkastet grudigere granskning og konsulentråd. Faktum er at det kommer ut uhorvelig mye faglitteratur nå, og mye kan virke litt uferdig sier Almaas i Aftenposten. Spesielt hvis man også legger språklige kvaliteter til grunn. Faglig ja vel greit nok, men de skal også være en glede å lese. Det at fagfeller anmelder sakprosaen fører ofte til at sjølve leseropplevelsen - det poetiske - ikke får like stor oppmerksomhet.

Kanskje det kunne være en idé å sette bokkjennere - bokhandlere og bibliotekarer - som står det lesende folk nærmere inn i det statlige utvalget! Uansett; -takket være Kolloen ble Snåsamannen en lesestund verdt!

Og sammen med Gyldendal kan de nå ta det rolig de neste 60 år...

Om å ordne i bokhyllene...

Péturs far er en stor mann på Island; han leser fiskerirapportene i radioen skriver Tunstrøm i "Skimmer".

"'Å ordne bøkene' var hans uttrykk for å komme til ro etter en livets seilas. Det gikk til på den måten at han sto en halvtime foran bokhyllene, med blikket festet til det fjerne Snæfjell. Langsomt fant hendene hans frem til en forfatter på A, som han hadde tenkt å sette blant andre forfattere på A, men som oftest åpnet han boken, leste en linje her og der, tok den fraværende med seg til lenestolen, la den i fanget og lukket øynene. Jeg tok den opp etter hvert opp, og plasserte den i henhold til det system han tidligere hadde undervist meg i: I den første hyllen skulle det stå bøker om hvordan verden så ut (geografi), i den andre hvordan det hadde vært i verden (historie), i den tredje hva folk tenkte om alt (filosofi og religion), i den fjerde hva de hadde gjort med all denne kunnskap (litteratur, kunst, musikk), samt i de tre siste hyllene hva menneskene kunne gjøre for å forbedre sin elendighet (psykologi, havekunst, hundedressur, samliv samt origami).

- For når alt dette var ordnet, hadde han tenkt å si: Nå er alt i orden. Nå skal jeg ta fatt på selve livet, for hvis ejg nå har lest og forstått riktig, og dessuten klarer å huske det jeg har lest og forstått, så burde jeg være en rik mann. Jeg burde vite så godt som alt ..."