Tingen er spor etter vår egen fortid og dermed også etter hvem vi er

Egentlig burde vi ikke eie mer enn det vi kan bære på egen rygg. Er det ikke det som er den egentlige forståelse av begrepet ”bærekraftig utvikling”? Vi omgir oss med alt for mange ting. Vi shopper for mye, og feilkobler ting med lykke.

I fjor da krisen kom over oss opplevde jeg for første gang at venstresiden, anført av finansminister Halvorsen, oppfordret oss til å kjøpe ting for å holde maskineriet i gang, og sikre arbeidsplassene. Konsument må fortsette – riktignok et bærekraftig konsum – men allikevel. Det betyr at vi blir lett tvunget til bruk-og-kast-mentalitet, i stedet for vedlikehold og reparasjon..

Men det er her type gjenstand kommer inn. Noe er nyttig, mens andre ting er bare ”pene”. Jeg husker en bok jeg leste; ”En bok om stygt og pent som handler om tingenes form, vesen og innhold, og om det inntrykk de gjør på oss" (1953). Den har fortsatt gyldighet i dag og spesielt fordi 2009 er erklært som det nasjonale året for hverdagslivets kulturminner. Stilhistorikeren skriver at ..."Det er ikke alltid så greit å vite hva som er stygt og hva som er pent. Men å lære det er aldri for sent"... Det betyr at ”minnegjenstander” kan få en affeksjonsverdi som er vel verdt å ta vare. De har en historie å fortelle. Med andre ord du kan formidle en historie om disse tingene til barn og barnebarn.

Min bestemors knappeske og vinglass er klenodier. Det samme er en gammel kaffekvern og mye annet. Det er lukten av kvernet kaffebønner som setter minnene i gang. Det tok tid før jeg drakk min første kaffekopp, men den skarpe kaffelukta av Rød Coop sitter i nesen.

Vår fortid er i tingen. Det handler ikke om pris eller kvalitet, men om å lokke fram minner fra vårt eget liv. Mens vi venter på at juletreet skal hentes, kan vi ta fram den gamle kaffekannen i plett og gnikke den skinnende blank. I den kan vi se oss sjøl og spor av en tid som er forbi...